Mai Lahn-Johannessen kunsthistoriker

Det er fristende å leke litt med språklige analogier og påstå at det er relativt nylig at snøballen begynte å rulle for keramikeren Norvald Hemre (f. 1957). Prosjektet Boules de Neige («Snøballer»), som ble vist første gang i forbindelse med en utstilling i Uzes, Frankrike, i 2004, spilte nemlig ikke bare på snøballtematikken i sitt formale og stemningsbærende uttrykk, det bekreftet også en ny og toneangivende retning i Hemres kunstneriske virke. Med 300 tettstilte snøballformer i porselen mer enn antydet han hvordan det bruksrettede keramiske uttrykket nå var utradert, til fordel for den umiddelbare opplevelsen og en mer kontekstbasert kunstnerisk forståelse.

Hemre har sin utdannelse i forlengelsen av den bruksrettede Leach-generasjonen ved Bergen Kunsthåndverksskole, som var rådende gjennom 70- og store deler av 80-årene. Med internasjonale forbilder som Bernard Leach (1887–1979) og Peter Voulkos (1924–2002), innleide gjestelærere fra England og Japan, som f eks Takeshi Yasuda (f. 1943), og ikke minst den umiddelbare påvirkningen fra de banebrytende keramikk-kullene ved skolen i Bergen mot slutten av 1970-tallet, ble en grov og actionrelatert behandling av leiren førende for Hemres uttrykk. Teknisk knyttet han an til urgamle metoder og vedbrenning, og søkte leirens og prosessens egne spor og avtrykk i godset. Fra avlagt diplomeksamen i 1986, og de neste 10–15 årene var det utelukkende bruksting som sto i høysetet; tekanner, kopper og store fat. Gjenstander som ved sin balanserte kombinasjon av anvendelighet og rike tekniske kunnskaper, ga utpreget funksjonelle, sanselige og dekorative uttrykk.

Mot slutten av 90-tallet syntes imidlertid dette bruksorienterte prosjektet å være uttømt for Hemre. Behovet for nye tekniske utfordringer meldte seg, og ikke minst ønsket om å kunne formidle mer komplekse og narrative ideer. Dette siste må nok sees i lys av samtiden og generelle føringer innenfor keramikken og det øvrige kunsthåndverket. En mangeårig prosess hadde for alvor begynt å bære frukter i 90-årene, og ønsket om å frigjøre seg fra funksjon og produksjon i ordenes mest næringsrettede forstand, ble realisert som en generell tendens blant stadig flere kunsthåndverkere. For Hemre førte denne søken til nye studier, og han fullførte sitt hovedfagsprosjekt ved Kunsthøgskolen i Bergen i 2000. Millenniumsskiftet fikk dermed en utvidet betydning for Hemre, ettersom det også innvarslet en ny tid for ham kunstnerisk. Og det er omtrent her den berømmelige snøballen forsiktig tar til å rulle.

Det begynner med teknikken. Fra å være opptatt av den massive leirens ytre påførte spor, slik de gjerne tar form som søkk og avtrykk gjennom den røffe bearbeidingsprosessen, synes fokus nå å dreie om hva leiren kan gi tilbake. I stedet for å trykkes inn, dras leiren ut. Den strekkes og tøyes, konsistensen på leiremassen blir tynnere og mer flytende, og uttrykket lettere. Luft blir et vesentlig stikkord, og ideen med mer eller mindre oppblåste ballonger som leireskallets livgivende kjerne, tar form. Små ventiler og kroker festes i ballongenes munnstykker, før de luftfylte formene dyppes i leiren. Med ulike bevegelser i dyppeprosessen, eller ved bruk av enkle redskaper i leiremassens påføring på ballonghinnen, oppnås forskjelligartede strukturer i formenes overflater. Deretter henges de opp for å tørke. Dette er i seg selv en aktiv prosess, ettersom ballongene må tappes for luft i takt med den tørkende og krympende leiren. Til slutt slippes all luft ut, og tilbake står et leirehylster; en helt ny form som er preget både utenfra og innenfra. Det Hemre her gjør, kan sees som en motsats til keramikkfagets tradisjonsbundne formstøpingsteknikk, ettersom han benytter leiren som skall og ikke kjerne. I den prosessuelle tilvirkningen har det også en videre betydning, idet han ser objektet vokse sakte frem, til forskjell fra den ferdigstøpte formens plutselige avdekning og uforutsette resultat.

 


Etter hvert som denne nye teknikken blir befestet og variasjoner over grunnformene blir flere, kommer også det narrative aspektet som en naturlig konsekvens. Små enkeltstående og kommuniserende fortellinger vokser frem i – og mellom – arbeidene, enten det er intendert eller ei. Et eksempel er de nevnte snøballene, som endret formål fra å være utelukkende formale og tekniske eksperimenter, til å bli bærere av identitetsforklarende aspekter i henhold til Hemre selv. Som barn var han dypt fascinert av de selvlagede, stemningsfulle snøball-lyktene, som ga blafrende lys i den mørke vinterkvelden. Som voksen bærer han stemningen fremdeles i seg, og kan se minnene om den barnlige leken som del av hans nordiske identitet. I et videre perspektiv kan snøballprosjektet leses som en kommentar til vår tids klimatiske situasjon, med global oppvarming og issmelting. Hvor er all snøen blitt av? Vil neste generasjon kunne identifisere seg med snøball-lyktene som en naturlig del av deres norske og nordiske barndom?

Denne vekselvirkningen mellom barnlige nostalgier og mer politisk orienterte uttrykk, er gjennomgående i flere av Hemres arbeider. I serien Love Hurts finner vi en rekke koksgrå hjerteformer, utstyrt med skarpe pigger i overflaten, og med åpninger i den spisse enden som veksler i uttrykk mellom søte trutemunner og grådige gap. Det hybride formuttrykket gir assosiasjoner både i retning av søkende dyreunger som strekker snuten i været, illsinte pinnsvin som setter bust og – stilt på rekke – en hærstyrke av aggressive tanks med krigersk mål for øyet. Det siste er en intendert assosiasjon, ettersom arbeidene ble til på den tiden USA gikk inn i Irak.

Hvordan man enn betrakter Hemres arbeider, er det noe utpreget organisk ved dem. De enkelte objektene fremstår som små skapninger med selvstendige identiteter. Og de kommuniserer, enten det er med betrakteren eller med hverandre. De er forføreriske eller avvisende, aggressive eller snille. De danner formasjoner. Ikke bare som lysblafrende snøballfelter, militære legioner eller udefinerbare dyreflokker, men også som brølende kranglefanter eller syngende kor. Med hensyn til det siste kan man kanskje si at objektene bærer i seg et virkningsfullt paradoks, ved at åpningen eller revnen som viser hvor luften bokstavelig talt gikk ut av dem, er den samme som gir dem vitalitet og kraft.

Til tross for at Hemres kunstneriske uttrykk har endret seg drastisk de siste årene, er det kanskje ikke riktig å snakke om et regelrett brudd i forhold til hans tidligere virke. Riktignok har det vært et poeng for ham å forske i nye tekniske muligheter og å løsrive seg fra keramikkfagets funksjonelle aspekter. Det har vært et uttalt behov for å kunne fortelle historier og å uttrykke konseptuelle, gjerne politisk ladete, problemstillinger gjennom det han skaper. Like fullt, gjennom hele hans samlede produksjon løper et grunnfestet element som en rød og ledende tråd, nemlig hans håndverksmessige soliditet. Hemre er en utpreget tekniker med inngående materialkunnskaper. Dette er en egenskap som er til stede i alt han gjør og som gir en felles kunstnerisk signatur, enten det dreier seg om kopper og kar, konseptuelle keramiske spørsmål, vidtfavnende politiske budskap – eller nære historier om snøballer.